I Dreamt I Was the Ground: Evelina Hägglund

Jeg fortsetter å synge tittelen på denne utstillingen i hodet mitt som om det var sangen "I Dreamed a Dream" fra Les Misérables.

Akkurat som i musikalen, finnes det hindringer (interessante og vakre hindringer) som må overvinnes i dette rommet, estetiske og følelsesmessige hindringer, verkene vrir og vender seg både bokstavelig og i overført betydning.

Tenk deg noe som blir rykket opp med roten, i betydningen av å bli dratt opp og flyttet, eller bare plassert et nytt sted. Verkene i Hägglunds utstilling er utgravninger fra bakken og fra sinnet. Det finnes portretter, både skulpturerte og malte, og det finnes abstrakte tegninger og objekter. Dette er de harde fakta, en slags handleliste-form for en utstillingsbeskrivelse. Åh, hvordan språk kan føles livløst og utilstrekkelig! Følelsesløsheten i det.

Armeringsjernene i de frittstående skulpturene ble funnet på en byggeplass nær Hägglunds studio. De var ganske ubrukelige ettersom bygningen de skulle forsterke hadde blitt revet. Nå lever de et nytt liv, et gjenbrukt liv, et nyttig liv. Dette kan også sies om portrettene. En gang var de noe (eller noen), og nå, i denne nye settingen, er de noe annet, kanskje frigjort fra forestillingen om likhet med virkelige mennesker, bryter fri, blir i stedet Du, Før Ditt Navn. Er hele utstillingen en utvikling av former som morfer fra den enkleste linjen til figurativ skulptur og malte portretter? Eller omvendt? Vi har den mimetiske historien om portretter, og vi har abstraksjonen, frigjøringen av form og "ferdighet". Vi går langs en sti med ting som ser ut til å være høyst artikulerte og ikke-verbale samtidig. Hägglund er interessert i språk, og stillhet kan være like mye en håndgripelig kraft som høylytthet. Hun samler metallet til uregjerlige buketter, og de ser ut som fanget modernistisk tistel. De får hvile her en stund, innenfor denne brokete samlingen av verk.

Kanskje vil Hägglund lage skyggefrie figurer. Umuligheten av en slik ambisjon er inspirerende. Å kunne plassere noe ned på en overflate eller gulv, uten at dette noe blir påvirket av ideen om den forbannede Platon-hulelignelsen, eller av tyngdekraften eller av å ligne noe annet. Men vi kan ikke lenger se ting for første gang (når kunne vi det?). Verkene i denne utstillingen er intet unntak, vi vil gjøre vårt beste for å sammenligne dem og veie dem opp mot noe annet, noen ganger til og med gjøre dem til noe om oss selv. Fordi vi ikke vil gå oss vill, og jeg synes det er hjerteskjærende, hvordan vi trenger forsikring om at vår egen forståelse er gyldig, for ikke å avsløre oss selv. Abstraksjon betyr ikke noe uten mening, og det er heller ikke noe ulesbart. Meningen er imidlertid opp til enhver å gjette. Et abstrakt kunstverk skildrer en situasjon like mye som ethvert annet menneskeskapt objekt, sang eller dans. Skulpturene skildrer unike scenarier og sine egne små tablåer, og det kan vi la det være med.

De konfronterende aspektene ved nåleverkene er på en eller annen måte knyttet til de veldig frontale portrettene. Det er en intim gest å se noen i øynene. Nålene er noe annet, de er skarpe, og bare hvis vi står rett foran dem, vil de være tydelige. Så snart vi beveger oss det minste, endrer de form og blir som de utviskede tegningene som også er inkludert i utstillingen. Det kan gjøre deg gal å forbinde prikkene. Hva handler det hele om? At de tilsynelatende abstrakte verkene er like figurative som portrettene? Eller er det omvendt? Portrettene er like abstrakte som linjene og metallbitene, for de er alle i sitt innerste bare støvpartikler eller atomer i dette universet. Portrettene ser opp eller ser rett frem. Et keramikkhode er punktert med små hull. Det morsomme er at negativt rom, leiren som mangler, er like mye materiale som det gjenværende objektet, hullene er faste former.

Denne gruppen av verk gjør noe sammen som et ensemble, som en gjeng. Hva skjer når alt eksisterer samtidig, på samme sted. De ukjente menneskene i maleriene ser på, de skjøre, men robuste objektene står, de større verkene med pinner stikker ut i rommet, de er på en eller annen måte både bundet til maleritradisjonen og likevel veldig nær en annen utvidelse. Leirehodene ser opp mot himmelen, eller fungerer som tegn i forhold til verkene på lerret. Tegningene med tilsynelatende oppløste bokstaver nekter også å snakke, kanskje gjorde de det en gang, på et språk som for lengst er glemt.

- Sara Walker, kurator og direktør ved Sveriges Allmänna Konstförening